Skjønt noen potetsort i moderne forstand er Ringeriks-poteten ikke.  Den er ikke krysset fram slik som en gjør med potetsortene i dag.  Ringerikspoteten som også en tid ble kalt for Aabler er det en kaller for en gammel landsort.

Hvor kom den fra ?
Hvor landsorten kom fra da den kom til Ringerike en gang på 1860-tallet, vet vi ikke.  Den kan ha kommet til Norge på ei skute fra England eller Skotland.  Eller den har kommet fra Holland.  Det vi har en antakelse om, er at den ble brakt fra Botanisk hage i Oslo til gården Søndre By i Hole en gang midt på 1860-tallet. 

Han som hadde poteten med til Hole var bonden,  stortings-mannen og ordføreren Morten Ludvig Sundt som eide gården fram til  1869.
Det gikk nok noen år før dyrkingen ble av noe omfang, og kanskje ble den bare dyrket der på gården de første årene.

Aabler
Mer fart over dyrkingen ble det da gården ble solgt til Jens  Aabel i 1869. 

 Aabel var også ordfører, og en dyktig og anerkjent bonde og begynte å dyrke Ringeriks-poteter i større omfang.  I de første årene ble potetene kalt for Aabler og solgt som det både på Ringerike og i Kristiania.  Poteten var liten og gav lav avling. Kanskje bare halvparten av det andre potetslag på den tiden gav.  Men folk likte den og var villig til å betale mer enn for "vanlige poteter".  Da som nå ser det ut til at den ble betalt med minst dobbel pris i forhold til andre potetslag.

Den første skriftlige kilden som finnes om salg av Aabler, er fra gården Hunstad i Hole.  I en regnskapsprotokoll fra 1886 står det om omsetning av Aabler den 22. oktober.

Ringerikspoteter eller røde ringeriks.
Etter hvert begynte Jens Aabel og andre bønder fra Hole å selge potetene på markedet i Kristiania.  Her skiftet den navn til Ringerikspotet av den enkle grunn at det var bønder fra Ringerike som solgte den.

I fra gamle kilder het det at det gikk 30 år før potetene ble dyrket utenfor Røyse.  Om dette er tilfelle vet vi ikke.  Ringerikspoteter har aldri vært produsert i store mengder og alltid oppfattet som en litt eksklusiv vare.

Skuespilleren Per Aabel sa en gang at han husket at faren hans fikk med seg en sekk "Ringerikspoteter " hjem til Kristiania i 1909.  Da het poteten fremdeles Aabler.  
På 1920-tallet ser det ut som dyrkingen av Ringeriks-potetene hadde spredd seg til andre deler av Ringerike.  I alle fall ble poteten dyrket på Skrivergården Vaker i Norderhov i 1924. 
Otto Strøm som kom fra Skedsmo på Romerike kjøpte Vaker i 1923, og allerede året etter dyrket han Ringeriks-poteter på gården. 

Nå het poteten ikke lenger Aabler. De første kiloene med Ringerikspoteter ble solgt fra gården den 27.09 1924 til bankchef Larsen i Ringerikes Sparebank.  Prisen var 30 øre for kiloen.  En var nøye med å notere den gangen.

I en annonse i Ringerikes Blad fra høsten 1931 blir det annonsert: Røde Ringeriks i 50 kg. sekker fra Viul gård selges tilkjørt Hønefoss hver fredag.
På den tiden foregikk salget av poteter i store sekker til vinterlagring hos den enkelte.  Det er vel de færreste i dag som kjøper så mye Ringerikspoteter

Red Røyse.
I Varg Villevolls fortellinger fra 1940-tallet er det en historie om Holeværinger som utvandret til USA tidlig på 1900-tallet.
I følge Jon Guldal (som brukte navnet V.V. som pseudonym) savnet de ringerikspoteten, og fikk den sendt over til Amerika.
Der ble den dyrket lokalt og fikk navnet Red Røyse.  For den vanlige amerikaner som skal ha alt stort, ble sannsynligvis ikke sorten noen suksess.
 
Ringerike potetsalgslag.
Fra 1935 ser det ut at dyrkingen av Ringerikspoteter får et stort oppsving. Grunnen til dette er organisering av Ringerike potetsalgslag.

Dette laget måtte hatt stor tilslutning for allerede året etter var det over 70 medlemmer.
Laget som da var det eneste i Norge, skulle bare arbeide med å markedsføre og selge Ringerikspoteter.  Dessverre har det ikke vært mulig å finne igjen protokollen fra laget, men en god del er skrevet om laget i Ringerikes Blad og  i Gartner-hallens jubileumsbok fra 1980.  Laget fikk etter hvert samarbeide med Gartnerhallen og solgte potetene på søndre deler av Østlandet og i Bergen. I 1939 ble over 120 000 kg solgt gjennom laget.
Salgslaget ser ikke ut til å ha vært i virksomhet lenger enn til 1940.

I trettiåra var det ikke mange som hadde lastebil på gårdene.  Potetene ble derfor transportert på innleid bil til Oslo.  En av de som hentet inn og kjørte mye Ringerikspoteter inn til Oslo var Jens Aabel.  Han kjørte inn med "stor Chevrolet lastebil" som den gang tok 3 tonn.

I en utredning fra Landbruks-departementets potetkomitè fra 1935 står det følgende om Ringerikspoteten:
"Ringerikspoteten dyrkes vesentlig for salg på Oslo-markedet, og har en avgrenset kundekrets særlig blant de noe bedrestillede familier."

I Landbruksdepartementets småskrift nr. 24  fra 1938 er tonen noe annen der står det:
- Ringeriks, små runde mørkerøde knoller med gult kjøtt og stort tørrstoffinnhold. Gir liten avling, men regnes å stå over andre i mategenskaper og kan derfor betales bedre enn andre slag.

Dyrkingsproblemer
Ringerikspoteten er svak for virus og tørråte.  Spesiellt skader dette riset og gir mindre avling.  I 1939 var det blitt så ille at Ringerikes blad hadde en artikkel med overskriften: "Vil Ringerikspoteten gå ut".  Artikkelen var et intervju med Finn E. Moltzau som da var formann i laget.

I dag vet vi bedre.  Ringeriks-poteten har overlevd og er i beste velgående.  Dette skyldes bedre settepoteter og bedre dyrkingsteknikk. 

"Skal forgå av Ringerikspoteter."
Mange vordende Ringeriks-bønder fikk sin opplæring innenfor landbruk på Buskerud landbruksskole på Åmot.  Der var det før krigen en lærer som elsket å erte ringerikingene med utsagnet:  "Ringeriks-bøndene skal forgå av floghavre og ringeriks-poteter".
Floghavre var den gang som nå et stort problem i kornåkrene hvis den slapp løs.  Å sammenligne dette med ringerikspoteter var nok drøyt  for de som var vant til at røde ringeriks var helgekost.

Ikke krigspotet.
Under den andre verdenskrig ble det knapt med mat i hele landet og fokus ble lagt på å produsere mest mulig til en sultende befolkning.

Ringerikspoteten gav liten avling og ble av den grunn produsert i mindre omfang enn før.  Potetproduksjonen økte veldig, og var med på å mette mange som ellers ville ha gått sultne.  Til og med i Slotts-parken ble det dyrket poteter, så alle arealer ble tatt i bruk.

Skrivergården Vaker hadde som mange andre gårder fast torvplass i Hønefoss.  Det vil si de stod i sesongen to dager i uka på søndre torv og en dag på nordre torv.  En dag på høsten i 1944 hadde de et nesten fullt lastebillass som skulle selges til de som hadde rasjonerings-merker på poteter.
Mens de stod der med mange kjøpere av Magnum Bonumpoter, Ringeriks- og andre sorter, kom det rykter om at poteter og grønnsaker  skulle rekvireres til  de tyske styrkene.

Osmund Riis Strøm fikk da kundene til å ta hver sin sekk uten å betale,  og i løpet av noen minutter var hele lastebilen tom.  Potetene ble midlertidig gjemt vekk i portrom og hus i nærheten.  De tyske styresmaktene fikk ikke så mye som en potet !
Oppgjør for poteter kom fra de forskjelligste mennesker i flere uker etterpå og de fikk betalt for alt sammen. Ærligheten blant folk var stor.

Paterssons Victoria.
Rundt 1920 oppstod det en feilaktig oppfatning av at Ringerikspoteten var samme potet som den Engelske sorten Paterssons Victoria.  Feilopp-fatningen gikk helt til Landbrukshøyskolen på Ås. Det ble publisert sortsomtaler der det ble uttrykt at dette var samme sort. 

Paterssons Victoria var den første sorten i Europa som var krysset fram med vitenskap-elige metoder.  Dette skjedde i 1867.  Nå vet vi at Ringeriks-poteten allerede da var i produksjon på Røyse hos Sundt på By.

I følge professor Bjor på Norges Landbrukshøgskole, gjorde professor Lunden  sammenlignende forsøk på Landbruksskolen i begynnelsen av 1950-åra, og konkluderte da med at Ringerikspoteten ikke var identisk med Paterssons Viktoria.  Hans konklusjon som har blitt stående, var at de røde ringeriks var en gammel landsort uten kjent opphav.

Moderne dyrking
Framover mot 1990-åra var det lagt stor vekt på at potetavlingene skulle være store og potetene runde og glatte.

Ringerikspoteten ble produsert i et visst omfang, også utenfor Ringeriksområdet.  Mange Ringeriksbønder hadde sin faste produksjon og kunde-krets.

På 1990-tallet begynner mattrendene å endre seg.  Økonomien blant folk var blitt generelt god, og fokus ble mer lagt på tradisjonsmat og lokale matretter.  Norge var i ferd med å få franske tilstander innenfor kokkekunsten.  Interessen for gode råvarer og til dels eksklusiv  matlaging økte sterkt.
Særlig økte interessen for rakefisk og lutefisk sterkt. Som tilbehør til dette ble det brukt både Ringeriks- og mandelpoteter. 
Etterspørselen etter disse potetslaget økte. Derfor økte også produksjonen på Ringerike.

Potetdyrkerlaget. 
I forbindelse med opprettelsen av foreningen Ringerikskost ble det også opprettet et Ringerikspotetdyrkerlag.  Fra starten av bestod dette av 6 gårder og produsenter i Hole og Ringerike.
Første offentlige opptreden hadde laget på matmessa på Hellerud ved Oslo i 1998.
Potetdyrkerlaget var fra først av en interesseorganisasjon som skulle fremme potetdyrkerenes interesser.
Laget har seinere deltatt både på Rakefiskfestivalen på Fagernes og ved markeder i Hønefoss og Bærum.

Ganske fort begynte produsent-ene å se på mulighetene for felles pakking med egen emballasje og logo.
Etter hvert ble det klart at laget ville arbeide for at det vesentlige av produksjonen av poteten burde foregå på Ringerike.  Området på nordsida av Tyrifjorden har helt spesielt gunstige forhold når det gjelder klima og jordsmonn for å dyrke den krevende knollen.

Ringerikspotetene krever nemlig en middels lett og varm jord for å trives.  Denne finnes særlig på kalkrik silurjord som det finnes mye av i Hole, Norderhov og Haug.  I tillegg finnes lang fagkunnskap på hvordan Ringerikspoteten skal dyrkes og behandles. 
På grunn av sin noe kantete form liker ikke poteten å bli sortert på store fabrikkanlegg som lett skader den og lager blå støtmerker.

To av de seks produsentene er i slekt med Jens Aabel som for alvor fikk fart på salgs-produksjonen av Ringeriks-poteter.  Dette er Anne Berte Lerberg  på Lerberg på Ask og Anders Øren på Øren i Haug.

De andre gårdene i laget er Fekjær (John Fekjær), Gusgården (Ole Peter Thingelstad), Frøhaug (Nils-Erik Frøhaug) og Vaker (Ottar Riis Strøm).

Opprinnelsesmerking.

Landbruksdepartementet og stiftelsen Godt Norsk arbeidet rundt årtusenskiftet med merkeordninger for norske landbruksprodukter.  I Frankrike og Italia har slike merkeordninger eksistert i mange år.  Hvem har ikke hørt om Camembert, Champagne og Parmaskinke.

 

En ville prøve om slike ordninger kunne innføres også i Norge.
Resultatet ble de såkalte Godt Norsk merkeordningene og beskyttede opprinnelses-betegnelser.

Ringerikspotetdyrkerlaget begynte arbeidet for å få en beskyttet opprinnelses-betegnelse for Ringerikspoteter
sommeren  2002.  Det ble startet et prosjekt i samarbeid med stiftelsen Matmerk som arbeider med merkeordningene.  Laget fikk tilskudd fra SND og tilsatt en prosjektleder fra SPIN -senter for produktutvikling i næringsmiddel-industrien.

En slik merking av poteter finnes bare for noen få andre potetslag i Europa.  Det er to sorter i Frankrike, en i Finland, en i Nederland og en på Jersey.  Så det var ikke mye hjelp å få fra eksempler i Norge. 
Heldigvis har Ringerikserter-dyrkerene arbeidet med den samme merkeordningen, og  har derfor vært til hjelp og inspirasjon.

Våren 2003 var dyrkerlaget for Ringerikspoteter på Jersey for å lære om og studere Jersey Royal. Denne  tidligpoteten  dyrkes bare på den lille kanaløya og fikk i 1997 beskyttet opprinnelsesmerking.
Poteten dyrkes fra desember til mars/april, da den tas opp og selges på det engelske marked til svært høy pris.

Beskyttede Ringeriks.
Våren 2003 ble søknad om beskyttet opprinnelses-betegnelse sendt inn til Matmerk i Oslo.  Etter behandling der vil søknaden bli lagt ut for høring i tre måneder.   Søknaden vil forhåpentligvis kunne bli godkjent før sesongen 2004.

Beskyttet opprinnelses-betegnelse vil si at Ringerikspoteten må dyrkes innenfor et nærmere angitt område på Ringerike for å kunne merkes med denne betegnelsen og for å kunne kalles Ringerikspotet når den selges.

All produksjon også av settepoteter, sortering og pakking må skje innenfor det samme området for å få godkjennelse.
Meningen er at poteten skal forbli en lokal potetsort på Ringerike, og produseres under strenge regler til kvalitet.

Ringerikspotetsang
I en sang om alle potetsortene vi har i Norge står det følgende om Ringerikspoteten:

(fremføres med aristokratisk mine)
Som sistemann i rekken, jeg fyrer av en salutt
For Ringerikspotet, som jeg, fortjener godt med krutt
Jeg hører til de gamle, som aldri du blir lei.
Og lutefisk med tilbehør, den følges trygt av meg.

 
Matglede.
Nettstedet matglede.no har følgende karakteristikk av Ringerikspoteten:

"Noen mener Skottland, men ingen vet sikkert hvor Ringerikspoteten kom fra. Muligens lå den i vadsekken på en hjemvendt soldat.  Kanskje kom den på et handelsskip.

 Helt siden den dukket opp på Ringerike på midten av 1800-tallet har den delikate poteten gjort seg kjent som selve festpoteten i norsk kokekunst.  Den vokser best i en lettere jordtype. Gir ikke så store avlinger, men en desto mer utsøkt smak.

Til pinnekjøtt, lutefisk og på restaurantenes julemenyer er den melne Ringerikspoteten en ubestridt ener.  Godt egnet til ; Koking m/skall, gratinert, gryteretter, råsteiking."

I ei bok om bønder i Buskerud fra 2003 er Ringerikspoteten presentert med tittelen: "Med smilehull og ring i midten"

Alle som har spist Ringeriks-potet vet at den har tildels dype
grohull og en rød karstrengring innenfor skallet.

 

 

 

 

 

 

Kilder: -Ringerikes Blad 1920 -2003. -Bygdebok for Hole.  1914 -Regnskapsprotokoller og jordbruksnotater fra div. gårder på Ringerike. -Landbruksdepartementets potetkomite. Rapport  1935 -Landbruksdepartementets  småskrift nr. 24  1938 -Gartnerhallen jubileumsbok 1930-1980 -Ringerikspotetdyrkerlagets årsmeldinger ,søknader og brev  mm.1998-2003. -Div. nettsteder for mat. -Heftet "Bønder i Buskerud" 2003 Muntlige kilder:  Leif Strøm, prof. Tore Bjor